Og dem som har vært til en fysioterapeut har vel opplevd at disse vesenene er små torturister, såkalt legalisert tortur, og ikke nok med det, de skal jammen ha betaling også. Her er noe av min erfaring med disse vesenene. Her kjører jeg 50 mil, to ganger i uka, for hva? Jo for å bli torturert i 45 minutter. Med et glis Solidox skulle ha kapret, gyver han løs på en stakkars forsvarsløs kropp, gnir fingrene dypt og inderlig i mine stakkars betente sener i armer , ben og rygg.

Mens jeg vrir meg på benken som en ål i en teine tar han et godt tak i en fot eller en hånd, (bra de ikke kan ta begge deler samtidig), leter seg fram til det ømmeste punktet, setter fingrene nådeløst inn, venter på det velkjente nødropet fra offeret og gnir av hjertens lyst.

Stikka av? Jo da, jeg har prøvd, åler meg lengre og lengre oppover benken, men det beistet har jo stol med hjul på, og bare triller uanfektet etter, og til slutt, alt har en ende heter det, og det har benken også, med halve kroppen utenfor tar han bare tak i beina og drar meg nedover igjen, og så det er det ingen gagn i.

Før nøyde han seg meg en fot, så ville han ha hånda, og nå ryggen.

"PUST"!

Kommanderer torturisten, men det er lettere sakt enn gjort med en hvalross oppå seg. Om jeg hyler eller bønnfaller hjelper intet, hvalrossen klemmer til over ryggflata med begge hendene, og legger hele sin kroppsvekt til, hvordan skal man få puste i slike tilfeller?

Igjen prøver jeg fluktruten, forsiktig oppover benken, men søren disse benkene er jo så altfor korte, og hvalrossen tar bare et godt tak i beina og drar meg på plass igjen og presser, gnur og gnikker videre med et bredt smil.

Akk, har ventet på støtte fra Amnesty Internasjonal i flere år,

men det ser ikke ut til at jeg er det rette objektet.

Etter 45 minutter sånn cirka, og jeg så vidt er levedyktig gir torturisten seg.

Er du bedre nå?

BEDRE!!!!

Herre min dag jeg har jo aldri vært verre, jeg prøver forsiktig og røre på armer og ben, jo da, de sitter da der ennå, merkelig.

Og ikke noe er brekt, pussig, for jeg skulle ha veddet på at han knekte hvert ben i den stakkars kroppen min.

150,- takk. Ja for penger skal han ha attpå til.

Men allikevel, når sant skal sies, jeg er heldig jeg har overlevd i snart tre år, og det er ikke verst, og jeg har faktisk tenkt å overleve neste time også, håper jeg da!

Men når sant skal sies, er jeg heldig. Jeg har verdens beste fysioterapeut . Alltid kjempehumør og det har vært mer latter enn tårer. Uten slike fysioterapeuter tror jeg ikke jeg har holdt ut utallige behandlinger av dette slaget.

Så all ære og takk til Odd Ivar Hårstad for tiden i Stjørdal. Bare så synd at han er så altfor langt unna. En får vel bare lære og leve med disse vesene og være glad at de finnes.