Fødselsveer også for menn?

av

Kapellan Kjell Ivar Berger.

Årsaken til at jeg har tatt denne historien med under siden humor er for å understreke at selv igjennom livets alvor kan en finne humor. Noe kapellan Berger har gode evner til. Hans bok er full av eksempler på akkurat dette. Skal prøve å ta med flere av hans stykker senere.

Det er vakkert å få barn. En fødsel er det vakreste som fins, sies det. Særlig Kvinnebladene broderer ut det myke livet som utfolder seg innenfor veggene på fødestuer og barsel - avdelinger. Sant kan det være. Fødselen er ubeskrivelig vakker når alt går normalt for seg. Noen har skrevet om "livets øyeblikk", og et par kjendiser har ikke bare fått barn. De har også fått troen på Gud tilbake under sine barnefødsler. Flott det. Men apparatet (alternativ: apparatene ) rund denne livsbejaende begivenheten kom etter hvert til å skape mer tvil enn tro og tillit. Vi toger inn i normalt rietempo Til sjuende etasje på Regionsykehuset i Akershus. Mens den vordende mor ble tatt hånd om av et hvitt utropstegn, ble den ansvarlige far vist inn i farsghettoen, et goldt grønnmalt rom med en defekt tv, plastsofa, te gule rørstoler og et skap med

frakker, plasthetter og plasttøfler, alt i en elegant lysedrønn oppkast farge. Jeg fikk order om å "kle" det på meg.

Bare størrelse "Large". Som en grønnmalt og tilknappet pingvin med briller vagget jeg ut i korridoren som skaket av hysteriske skrik fra en altfor åpen dør. Det var med andre ord kvinner til stede.

Fødende, antok jeg. I mine forberedelser til denne romantikse familiebegivenheten

hadde jeg fylt hode med smertefrie fødsler med stille og tassende jordmødrer.

Her sprang det hvite ropende damer og men fra dør til dør. Et par andre vaklende grønne pingviner

kunne jeg skimte i det fjerne, antagelig med det samme oppdraget. Ventende. Skrikene, som stadig steg i

styrke, bidro ikke å berolige en førstegangsfar. Det ante meg at smertefrie fødsler var et mykt fremmedord fra en annen planet. Utropstegnet viste oss inn på en stor sal med to senger - venteseng og fødeseng. Ved vinduet, fire meter fra fruen, stod en enslig stol, sannsynligvis til tiltenkt meg. Så gjorde jordmoren entre.

Hun hilste hjertelig på den vordende mor, mens jeg verken ble tildelt nikk eller håndtrykk. Jeg var et grønt møbel ved et vindu, som et maleri av Munch, Syk mann. Skyldig og dømt til evig farskap. Hun kom ikke tilbake - vakten var over.

Det var kanskje like bra. For resten av kvelden og natten var bare vakker, da en gurglende liten kvinne gjorde sin entre i denne verden og siden har vært førsteperson entall.


Regionsykehuset i Trondheim har også sin historie. Utropstegnet var det samme. Grønnfargen helt lik. Men vi var kommet til teknologiens hovedstad. Her skulle alt overvåkes med elektronikk, og overlegen hadde beordret dyre instrumenter inn på fødestuene. Det skulle bli riktig festlig. Reimer med ledninger og "følerer" ble krøllet rundt hustruen. Hun minnet mer om en Saturnrakett før avfyring. Så ble hun koblet til en tikkende og sprakende maskin som skulle fortelle de hvite ingeniører hvordan det stod til men mor og barn. Etter en stund ringte vi etter jordmoren og kunne meddele sterke rier. Hun leste en papirstrimmel som kom krypende ut av apparatet. " Neida. Ring på senere " Ti minutter etter var de tettere og sterkere.Vi ringte på nytt. Ny apparatlesning. Ingen rier her nei. Da våknet adrenalinet: " Hun HAR sterke rier! Det er tredje gang hun føder, hun er sykepleier, og hun VET hva rier er! Forstått?" Så la jeg min lille hånd på den store mage og trykket den elektroniske dotten litt tyngre ned mot huden. Det var blink. Apparatet i hjørnet hylte høyt, et ildrødt lys blinket, papiret føk ut og forkynte at alle grenser var passert. Med ett var vi omgitt av en hærskare av hjelpere som kavet, stresset og rotet til det som kunne ha vært en god stund, om ikke det hadde vært for menneskets utrolige hang til å tro på maskiner i stedet for mennesker. At fødesengen delvis falt sammen under seansen, at jeg plutselig stod med en skiftnøkkel og reparerte fotstativet etter at det hadde angrepet jordmora i korsryggen, gjør bare opplevelsene enda mer morsom i etterkant. At en hyperstresset barnepleier målte hodeomkrets, lengde og vekt femten gang før hun turte å fylle ut rubrikken, krydrer også begivenheten.

Så da vi etter noen timer kunne puste ut i fred og ro, følte vi det som et under, ikke bare at et nytt barn kom til verden,, men også at vi hadde klart å vikle oss ut av en uvirkelig verden av umenneskelig elektronikk, mas og kav. Jeg er, forståelig nok blitt varm talsmann for hjemmefødsler. Der bevarer vi nemlig troen på mennesket og menneskets vurderingsevne. Og ettersom det er de kommer til verden, er det kanskje viktig.



Med tillatelse fra Sitat fra boken:

Blå Salat.Kjell Ivar Berger


Home